Barnslig moro med amerikansk nostalgi

Han hadde på seg spisse boots, mørke blå Levis jeans, svart skinnjakke med frynser under armene og sort halvhjelm med kjørebriller. Flammelakeringen slikket bensintanken og all crome kunne lett brukes som speil. En kamerat og jeg var ankommet gatekjøkkenet Marves, helt nederst i Storgata, på hver vår moped. Han setter høyrebeinet på chiken, tar sats og nærmest hopper på den blanke innretningen. Her var det ingen selvstarter å spore. Motoren får et par omdreininger og vi hører puff, puff… Den tenner nesten, men ikke helt på første. Nok en gang tar han sats tråkker ned chiken. Brøkdelen av et sekund senere fylles gata med et brøl fra to strake rør. På tomgang ser vi sykkelen stå og riste mens kan strammer hakestroppen. Sekunder senere fylles gata med enda mer lyd før vi bare ser ryggen på en svart skinnjakke og et bakhjul i det fjerne. Dette var mitt første nære møte med en Harley Davidson.

Tidlig på’n

Men interessen for tohjulinger startet lenge før det. Den store dagen var endelig et faktum. I flere måneder hadde jeg motvillig tatt innover meg det kristne budskap for å kunne dra nytte av godene man får ved å stå til konfirmasjon. Planen var å kjøpe min første moped med konfirmasjonspengene
Året var 1981 og blant førstevalget var Suzukis AC 50. På denne kunne man klippe dreieventilen og komme opp i hastigheter på 80 – 90 kilometer i timen. Slik kunnskap var allment blant vennegjengen Men det ble ikke helt sånn. Selv om jeg bare var 15 hadde fatter gått til innkjøp en konfirmasjonsgave istedenfor penger. En Tempo Corvette 1975 modell

.corvette

Det høres kanskje ut som jeg var skuffet, men selv om dette var en ”gubbemoped” var gleden stor. Sachs-motoren startet på første og fremdeles iført konfirmasjonsdress gikk første prøvetur rundt huset. Jeg fikk streng beskjed om at jeg ikke kunne kjøre på veien før jeg hadde fylt 16.

Grensene tøyes

Dagene gikk og det begynte å bli sti rundt huset. Det begynte etter hvert å bli kjedelig å kjøre rundt og rundt. En dag da mutter og fatter ikke var hjemme tok jeg friheten med å prøve to-hjulingen rundt kvartalet. Et par runder her, og så ut på riksveien. Det gikk som smurt og blant kameratene fikk jeg stor kred for ugjerningen. Det ble stadig flere slike avstikkere og en gang ble jeg tatt på fersk gjerning. Jeg forventet en lengre skjennepreken og sanksjoner, men det hele gikk stille for seg. Etter hvert som tiden gikk var det ingen som brydde seg om at jeg ikke var gammel nok. Man måtte jo tross alt ikke på denne tiden ha førerkort.
En dag fatteren kom hjem fra jobb fikk han et syn han sent vil glemme. Jeg hadde hatt fri fra skolen og dagen hadde gått med til å demontere hele Sachs-motoren. Nysgjerrigheten om hva som befant seg under alle dekslene ble rett og slett for stor. Fatter hoppet nærmest over alle delene mens han ristet på hodet. Han trodde vel at dette var slutten for den gamle Corvetten. Men, slik ble det ikke. Dagen etter tråkket jeg igjen på chiken og litt motvillig startet motoren. Lukten av eksos ispedd en god porsjon totaktsolje fylte igjen hagen, og det var dags for en prøvetur.

Monteringen av giret var det vanskeligste og dette bar prøveturen preg av. Kun to av de fire girene virket som de skulle. Fram med verktøykassen igjen.

Lett motorsykkel

Den gamle Corvetten fikk etter hvert et bedre liv hos en kar fra Ramnes. Det var på tide å få seg noe spenstigere enn en gubbemoped. For 2.800 blanke kroner kom jeg en dag hjem med en Yamaha 100. Jeg hadde fått det for meg at mopeder var for amatører. Det mitt umodne økonomiske sinn ikke hadde tatt høyde for var at det var dyrt å ta førerkort. Derfor fikk 100-kubikkeren ny eier kort tid etter.
Med halve kjøpesummen i rene cash, og resten på avbetaling, skulle min neste moped bli splitter ny. En rød Suzuki ZR 50 ble trillet ut mens selgeren spurte om jeg visste hvordan doningen skulle håndteres. Jeg bekreftet at jeg hadde kjørt før.zr50sl

Klart man må ha trimmesett

Veien fra Løvaas Motor i Holmestrand, og hjem til Åsgårdstrand, ble lang når nåla stopper nøyaktig på 50 kilometer i timen. Dette måtte det bli en ordning med. Noen dager senere var det fram med verktøykassa igjen. Et 11-hesters trimsett ble montert. Speedometernåla stoppet nå på 105 kilometer i timen. Hvem trengte vel lett motorsykkel nå.
Ett år etter jeg hadde tatt sertifikat på bil bar det ned på kjøreskolen igjen. Denne gang for å få bokstaven A i førerkortet. Kort tid etter stod det en svart Yamaha Seca 750 med hvit sal i innkjørselen. Denne ble brukt flittig fram til farsrollen skulle fylles.

Enkelt bytte

I mange år var jeg uten motorsykkel, men fikk kjørt litt av og til. For noen år tilbake skulle jeg selge en heller løen bil. Få fattet interesse for den tilårskomne Audien, men en dag fikk jeg en mail. En kar fra Oslo hadde en Harley Davidson Sportster han godt kunne tenke seg å bytte med den gamle A4-en. Jeg hadde ikke tenkt så mye på motorsykler den siste tiden. Dette var på høsten og tanken slo meg at jeg kunne jo bytte, så kan jeg jo kanskje selge sykkelen på våren med en liten fortjeneste. Slik ble det nesten. Jeg kjøpte sykkelen, men den ble stående i garasjen

.harley2
Første prøvetur med den gamle Harley-en ble helt spesiell. Ved oppstart ble jeg raskt påminnet lyden jeg første gang hørte for 30 år siden. V-twin motoren fylte garasjebygget med den samme herlige bråket, og etter noen hundre meter med risting var jeg solgt.
Lite aluminium og karbon
Opp gjennom årene har jeg kjørt både italienske og japanske herligheter, preget av lettmetall karbon og aerodynamisk kjørestillinger. Enkelte med nesten like mange hester som antall kilo dødvekt. På en Harley Davidson finner du lite av slikt. Her er det rent stål og crome som teller. Volumet på de to sylindrene tilsvarer motoren i en vanlig småbil og du finner sjeldent mer en 75 hester. Vekten er omtrent det dobbelte av en japse, men likevel finner jeg en helt spesiell barslig glede når jeg starter opp en HD med bortimot strake rør.