Fem fine dager med høye fjell og dype daler

previous arrow
next arrow
Slider

187 mil på norske fjell -og kystveier er unnagjort. Årets høydepunkt er allerede historie, men jeg gleder meg allerede til neste år.

Egentlig synes jeg det er litt rart å tenke på at nå er det over. Etter måneder med planlegging og venting ble turen akkurat så spektakulær som jeg hadde håpet. Uten uhell og for det meste pent vær ble det en spektakulær opplevelse. Jeg har reist mye rundt i Norge, men jeg blir aldri lei av dette vakre landet.

En fornøyd gjeng over Geirangerfjorden, på vei til Førde.

Dette må være verdens beste land å kjøre motorsykkel i. Jeg husker en gang for mange år siden da jeg kjørte motorsykkel over til Bergen, og overnattet på en campingplass i Odda. Der kom jeg i prat med en svenske som kjørte BMW. Pelle, som han het, kom hvert år for å kjøre sykkel i Norge. Noe jeg ikke synes er vanskelig å forstå.

Fem av oss startet med utgangspunkt i Horten. Noen timer senere møtte vi Jens i Fagernes. Nå var vi seks i godt driv over Valdresflye med kurs mot Brimi fjellstue. De siste kilometere ble rullet på grusveier uten at de la noe hinder på stemningen. Et par timer etter ankomst kom Tom og Jon Helge for å slutte seg til vårt allerede gode selskap. De to kom på hver sin BMW fra Trondheim. Nå var vi åtte.

Kortreist og kulinarisk for smaksløkene

Å overnatte på tv-kokkens fjellstue ble en sann fornøyelse, i hvert fall med tanke på mat. Det ble en fire-retters middag med dertil god vin og stemning rundt bordet.

Da vi var klare for å sele på neste dag kom jaggu selveste Brimi inn på tunet. Om han var hyggelig? Det var han definitivt. Arne kunne fortelle at han akkurat var kommet hjem fra Finnmark hvor han hadde spilt inn en ny episode av «Gutta på tur». Vi fortalte at vi skulle videre til Nordvestlandet. Med ønske om god tur fra tv-sterna satte vi kursen mot Geiranger.

På «taket» av Norge

Hans Petter og Jon Helge på toppen av Trollstigen.

Før man begynner på nedstigningen mot Geiranger kan kan ta en avstikker opp til Dalsnipa som er Europas høysete fjordutsikt fra bilvei. Det koster riktignok 130 kroner å kjøre de siste høydemeterne opp hit, men det vad det verdt. For en utsikt. Med snø i omgivelsen ble lyset helt magisk, og man fikk følelsen av å stå på Norges tak. Veien opp og ned var det heller ikke noe å si på for en som liker å forsere svinger på to hjul. Og flere svinger byr nedstigningen til Geiranger på. Turistsesongen er trolig ikke skikkelig i gang ennå. Som regel ligger det et eller flere cruiseskip her, men denne gang var det ingen slike å spore. Med kaffe og muffins vel på vei ned i fordøyelsessystemet tok vi fatt på oppstigningen fra Valldal. Fra Lom ble det hyppige stopp. Gudbrandsjuvet og besøkssenteret på Trollstigen bør være obligatorisk selv om man har vært her før.

Omvei

Vel nede fra «Stigen» ble det litt bunkring i Åndalsnes. Jon Helge foreslo at vi ikke kulle ta ferja over Isfjorden, men heller kjøre rundt. I utgangspunktet en god ide, men med mange mil allerede i sadelen ble denne etappen akkurat så lang at men kunne bli litt lei. Vi kom sent frem til Atlanten turistsenter, som ikke kan påberope seg den aller beste servicen.

Prikken over i-en

Terje på havna i Solvorn. Hit hadde jeg aldri reist hvis ingen hadde tatt meg med. Takk til Tom Solberg.

Fra Kristiansund skulle vi sette snuta sørover igjen, men når man er her oppe må man jo ha med seg Atlanterhavsveien. Disse broene er i mine øyne en ingeniørkunst. Rart at en bro kan bli vakker. Å kjøre slik helt ut i havgapet gjør en sjeldent derfor kjørte vi helt ut til Bud, før vi satte kursen mot Molde med ferje til Vestnes. I Bud tror jeg forresten 80 prosent av alle fete BMW-er (biler) var samlet. Hele det lille tettsteder var fylt med uttalige rå biler av dette tyske merket.

Etter ferjeturen og noen mil til ble det en liten pit-stop i Skodje. Kroppen må jo også ha sitt. Her kom vi i prat med en lokal biker som anbefalte oss å kjøre over Stranda istedenfor Ørsta og Volda, hvilket skulle vise seg å være et bra valg.

Slutt på godværet

Vel fremme etter nok en litt lang etappe fant vi pensjonatet som skulle huse oss denne natten. Fram til Førde møtte vi ikke en eneste regndråpe.

Jon Helge er også fornøyd med en benstrekk på Solvorn.

Etter en god natt søvn var det et trist skue å våkne til. Det hadde regnet hele natten og det var rimelig vått på asfalten. Regntøy på og tenningsnøkkel i, og vi er igjen klare. Første ordentlige stopp i dag ble Turtagrø hotell. Tanken var å spise lunsj her, men sesongen var ikke ordentlig i gang så vi måtte nøye oss med kaffe og kake. Hotellet ligger vest i Jotunheimen 884 meter over havet. Her sier vi farvel til våre trønderske venner som vender nesa nordover igjen.

Fra Turtagrø ble det Tindeveien over Sognefjellet og ned til Årdal. Denne veien strekker seg opp til 1315 meter over havet før den begynner å gå nedover igjen. Og det var godt med snø i veikanten. Etter nok en krevende nedstigning med krappe svinger bar det, fra Årdal, oppover igjen i nye svinger. Over fjellet fikk vi litt tåke, men vi har hele veien ikke kommet inn i ordentlig regnvær. Likevel ble regndressene på nesten helt fram til Fagernes. Denne natten skulle vi tilbringe i Tisleiedalen, nærmere bestemt på Merket.

 

Siste kveld med gutta

Her fikk vi et helt hus for oss selv. Det ble grillmat og noen øl som senere skulle vise seg å ha gått ut på dato. Jeg skal spare dere for nærmere beskrivelser. Merket er et fantastisk sted med svært hyggelig betjening, hvilket veier opp for gamle øl og 26 grader i boblebadet. Stedet ligger helt nede ved elven, og med både kveld og morgensol samt helt vindstille ble dette også et minne å ta med seg videre.

Siste etappe

Etter fire dager var det fremdeles stemning for en liten omvei hjem. Pål og Kåre ville kjøre en annen vei siden Kåre heller ville til Oslo. Han ble nemlig bestefar for andre gang mens vi var på tur. Nå var det bare tre igjen, men Hans Petter, Terje og jeg fikk kjenne på flere svinger over Golsfjellet, over Rukkedalen til Tunovd og Lågendalen, med noen avstikkere før vi kjørte over Steinsholt og Gregershølet før vi stoppet i Horten. Etter 187 mil var smilene ennå bredere enn da vi dro, og stemningen for en tur neste år deler vi alle. Takk for turen gutter!
 

Meld deg på å få tilsendt nyhetsbrev

1 thought on “Fem fine dager med høye fjell og dype daler

Comments are closed.