En barmhjertig samaritan

Noen ganger møter man mennesker som gjør gode gjerninger uten å tjene på det. I går hadde jeg flaks og møtte Jens Martin Haagensen.

I går skulle jeg ta en liten ettermiddagstur. Jeg hadde ikke noe konkret plan, og siden de fleste kompisene mine var opptatt med andre ting, kjørte jeg hjemmefra alene. I fantastisk vær og perfekt temperatur tenkte jeg å kjøre litt vestover for å oppsøke litt svinger. Og svinger fant jeg. På vei mot Revetal fikk jeg spontant en ide om å svinge innom crossbanen på Kåpe for å se om det var noe kjøring.

Veien opp til banen er grusvei, og oppe ved parkeringen lå det mye stor og skarp stein, og jeg tenkte at dette kanskje ikke var bra for dekkene. Etter og ha sett de lette syklene spinne og hoppe ute på banen tenkte deg det var dags å komme seg videre. Tanken nå var å kjøre til Tønsberg, og nedre vei til Åsgårdstrand før jeg igjen skulle parkere i garasjen.

Da jeg nærmet meg Sem merket jeg at sykkelen oppføre seg noe underlig. Ved nedbremsing til en rundkjøring forsto jeg at dette måtte være en punktering. Jeg har aldri punktert på motorsykkel før, og har alltid vært litt engstelig for for hvordan det kan utarte seg.

Jeg hadde ikke annet valg enn å få sykkelen ut av veibanen og finne en løsning. Under setet hadde jeg lappesaker og luftpatroner. Jeg har aldri lappet slike dekk før så dette måtte bli en ny erfaring. Mens jeg sto langs veien her kommer det to karer på hver sin sykkel. De stopper og spør om de kan bistå med noe. Siden de heller ikke hadde erfaring med å lappe dekk, og ikke kunne hjelpe på annen måte, kjørte de omsider videre.

Jeg fikk tilslutt plugget hullet, og fikk litt luft i dekket. Jeg startet opp og kjørte inn til bensinstasjonen på Sem for å fylle mer luft, så kjørte jeg videre. Korteste vei hjem denne gang. Men, da jeg kom til Barkåker var dekket igjen tomt for luft.

Inn til siden igjen og nå måtte jeg sette i gang de små grå for å finne ut av hvordan jeg skulle kunne få sykkelen hjem. Hengeren min sto full av grus, så her måtte det noen telefoner til for å fikse sjåfør og henger. Min gode venn Hans-Petter sier aldri nei hvis han kan hjelpe.

-Jeg skal på jobb klokka åtte, men jeg låner hengeren til svigers og er der om en halv time, lyder beskjeden i telefon. Hans-Petter er også en barmhjertig samaritan. Han stiller alltid opp hvis noen trenger hjelp.

Mens jeg venter på min gode venn ruller det en sølvgrå Mercedes inn fra veien og stopper. Inne i bilen sitter en kar med familien sin.

– Har du punktert? Hvis du vil kan jeg godt lappe dekket ditt, sier mannen som presenterer seg som Jens Martin. Litt brydd nærmest svarer jeg at hjelp er på vei, men Jens Martin gir seg ikke. Han har lappesaker og kompressor i bilen og er ikke sen med å sette i gang. I bilen sitter kone og to små unger. Den yngste blir etter hvert litt utålmodig, men Jens Martin vet råd og henter guttungen som blir tilfreds når kan får se motorsykkelen.

Dette hadde Jens Martin gjort før. Og suksessfaktoren her er kanskje limet som brukes når man «plugger». Kanskje ikke rart at mitt forsøk var mislykket. Jag brukte jo ikke lim. Noen få minutter senere var dekket tett og fylt med luft. Jeg hadde ikke kontanter på meg og ville gjerne betale for hjelpen med Vipps, men det var et tema Jens Martin ikke ville snakke om.

Omsider kom Hans-Petter med lånt henger. Denne fikk vi heldigvis ikke brukt for, men det var likevel en trygghet å ha Hans-Petter bak meg da jeg skulle kjøre hjem.

Da jeg kom hjem la jeg et bilde, og en kort tekst, av Jens Martin og barna foran motorsykkelen ut på et par grupper på Facebook. Responsen har vært enorm. I skrivende stund har til sammen over 1500 personer respondert på innleggene. Vel fortjent!

Da jeg sto der langs veien veien og forsto at jeg hadde punktert tenkte jeg at dette kommer til å bli mye pes. Men, med litt flaks og gode venner ble dette heller en episode jeg kommer til å tenke tilbake på med positivt fortegn.

Tusen takk Hans-Petter Blom og Jens Martin Haagensen.