Norge rundt på knastedekk

Noen ganger må man ta en sjanse. I mars kjøpte jeg ny sykkel uten engang å ha prøvekjørt den.

previous arrow
next arrow
Slider

Etter å ha tilegnet meg så mye forkunnskap det var mulig å oppdrive skrev jeg kontrakt med selgeren. Mest spent var jeg på hvordan denne sykkelen var å kjøre langt på asfalterte veier? Det ultimate ville vært å ha en sykkel til hvert sitt bruk, men et slikt forslag det er ikke like lett å få gjennomslag for i familierådet. Siden lysten på kjøring på løst underlag stadig har vært økende ble det som tidligere skrevet en KTM 790 Adventure R.

I perioden 19. – 24. juni skulle jeg skulle jeg få det endelige svaret. Går det an å kjøre langt i flere dager på asfalt med en sykkel som er helt rå på løst underlag? Svaret på det er JA!

Selvfølgelig hører man knastetekkene når man kjører på asfalt, men det er jo mye annet også som bråker når en får litt fart. Uansett kjører jeg med øreplugger så støy er ikke noe stress. Kjørestillingen er upåklagelig og sadelen er litt hard, men ikke verre enn at man venner seg til denne ganske kjapt.

I noen år har vi vært en liten gjeng som liker å ta noen dager sammen på norske veier. Dette reisefølget liker seg best på asfalt, men denne tradisjonen vil jeg helst ikke gå glipp av. I år gikk turen til Valdres, Sogndal, Kalvåg, Molde, Oppdal, Lillehammer og tilbake til utgangspunktet Horten. Opprinnelig skulle vi vært ni gutter, men på det meste var vi seks.

Fire blir til seks

Fire karer la igjen alt ansvar hjemme og startet sine maskiner på Shell Apenes i Horten. På de mest svingete veiene i Vestfold og Buskerud ente vi første dag opp på Hovda fjellhotell i Tisleidalen. Et hotell i svært flotte omgivelser og med svært hyggelig serveringspersonale.

Neste morgen satte vi kursen mot Valdresflye og senere Lom. På Bakeriet i Lom møtte vi Jon Helge og Tom som hadde tatt turen fra Trondheim. Sammen skrudde vi av tenningen i Sogndal. Etter en bedre middag og en god natt søvn var vi klare for Gaularfjellet og Vestlandet. Gaularfjellet er kanskje ikke like kjent som mange andre norske fjellpass, men dette passet leverte. Svingete veier og spektakulær utsikt.

Ferskere råvarer finner du ikke. I tre basseng på brygga utenfor Knutholmen finner man råvarene som senere blir mat.

Så bar det videre ut mot vest, nesten så langt du kan komme. Ut til Kalvåg. Her ute på Bremangerlandet overnattet vi på Bakkevik brygge. Et sjarmerende lite sted med så smal vei at motorsykkel nesten er det eneste alternativet.

Med oss på turen hadde vi en kar som om kort tid skal gifte seg, og slikt må jo feires. Nå skal det nevnes at alle i reisefølget har passert 50, så noe vill å hemningsløs feiring kan vi ikke påberope oss. Den kommende brudgommen ble feiret med bobler i glasset og skalldyrsmiddag på Knutholmen. Her er råvarene så ferske at de går i akvarium på utsiden før de ender opp på en tallerken.

Ute på Vestkapp ble det nok vind. Her strever Hans-Petter med å holde seg oppreist.

Seks blir til fire

Det er nå engang slik at virkeligheten av- og til innhenter oss. To i vårt eminente reisefølge måtte tilbake til jobb. Derfor forlot Terje og Kåre oss her ute i vest før resten av oss satt GPS-kurs mot Molde. Vi har kjørt sammen i Møre og Romsdal før, derfor søkte vi ut mot de ytterste kystveiene helt opp til Vestnes. Selv om været ikke var det beste ble kanskje dette den mest spennende strekningen på turen. Vi tok et avstikker ut til Vestkapp, men dessverre var ikke sikten på vår side. Nok vind var det også.

Vel framme i Molde ble Scandic Seilet hotell vårt hjem denne natten, men mat må en skranten langveisfarer ha. Vår livsnyter Tom er en jævel på Tripadviser og bestilte derfor bord på restauranten Glass. En fin italiensk restaurant med knallgod mat og dertil egnede viner. Gode og mette, og nok en god natt søvn, var det på tide å komme seg opp i sadelen igjen.

Fire blir til to

I Oppdal møtte vi disse to blide herrene som skulle sykle Trondheim – Oslo på hver sin Velociped (Veletepetter).

Fra Molde gikk turen videre langs Tingvollfjorden mot Sunndalsøra og en stopp i Oppdal. Her måtte vi dessverre skille lag med våre to trønderske venner. Nå var vi bare to igjen, men den harde kjerne var fremdeles ikke forskynt av norsk natur og svingete veier. Fra Opdal kjøre vi E6 ned til Hjerkinn, der vi svingte mot Foldal. Nydelige Rondane viste seg fra sin mest praktfulle side, hvilket også kan sies om Venabygdsfjellet. Fra Ringebu ble det et parti på E6 som ikke var spesielt underholdende. Derfor kjørte vi over på andre siden av elven og kjørte noen mil på Vestsideveien. Her fikk vi igjen mange svinger og lite trafikk.

To blir til tre

En av de som måtte melde forfall før start var Erik. Han måtte i begravelse, men trolig tok abstinensene overhånd for søndag satte Erik kursen mot Lillehammer for å møte oss. Det var stas å få besøk, og mandag morgen satt tre frokostmette musketerer seg på hver seg jernhest med kursen mot marinebyen. Når en kjører motorsykkel er det som regel ikke transport i form av enkleste vei som er målsettingen. I jakten på nye svingete veier kjørte vi over Snertingdalen til Dokka og langs østsiden av Randsfjorden. Opp til Dokka fikk vi fine svinger, men deler av veien mellom Hov og Jevnaker var kanskje ikke mest spennende. Årets høydepunkt nærmer seg slutten, og i Eidsfoss forsøkte vi å trenere tiden med en is før vi i gjen parkerte på plassen der vi starter seks dager tidligere. Uten uhell, ingen sure miner er vi tilbake til hverdagen, men i min kalender skal det ryddes plass til en ny tur neste år. Mest sannsynlig på knastedekk. Takk for turen gutter!